Varemerkeregistering av Vigelands kunstverk
I 2014 søkte Oslo kommune om registrering av en rekke av Gustav Vigelands verk som varemerker som følge av at den opphavsrettslige vernetiden på 70 år utløp i 2013. En varemerkeregistrering ville gitt kommunen enerett til for eksempel å selge miniatyrversjoner av “Sinnataggen” og “Monolitten”. Patentstyret avslo flere av søknadene, og kommunen klagde til Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR), som kom til samme konklusjon. Den 18. april 2018 falt siste avgjørelse.
Spørsmålet om hvorvidt flere av åndsverkene til Vigeland kan registreres som varemerker, ble behandlet felles i avgjørelse av 13. november 2017, sak 16/00148, 16/00149, 16/00150, 16/00151, 16/00153 og 16/00154. KFIR besvarte spørsmålet avkreftende fordi varemerkeregistrering ville være i strid med varemerkeloven § 15 første ledd. Bestemmelsen forbyr registrering av varemerker som strider mot den offentlige orden eller moral (bestemmelsen gjennomfører EU-direktivet 2008/95/EF art. 3(1)(f)). KFIR innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen angående tolkningen av bestemmelsen i direktivet, som § 15 første ledd gjennomfører. I vurderingen ble det blant annet lagt vekt på at åndsverkene hadde helt spesiell “kulturell verdi” for den norske befolkning. Kommunen ville også få en konkurransefordel i forhold til andre næringsdrivende fordi varemerket allerede var kjent, uten at dette skyldes arbeid kommunen selv har stått for. Det var ikke tilstrekkelig at kommunen hadde jobbet med å fremme og forvalte kulturarven etter Vigeland etter hans død. Videre vil en registrering hindre allmennhetens frie adgang til å bruke verkene. Her var vernetiden på 70 år tilstrekkelig.
Spørsmålet om ordmerket “MONOLITTEN” kunne registreres som varemerke, ble behandlet for seg selv i KFIR-2016-152, ettersom det var tale om registrering av et ordmerke, ikke en avbildning av selve kunstverket. Også dette ble nektet registrert, men på et annet grunnlag enn de øvrige sakene. KFIR konkluderte med at ordmerket ikke hadde tilstrekkelig særpreg, jf. varemerkeloven § 14 første ledd. Utvalget delte seg i et flertall og et mindretall hva gjaldt begrunnelsen, men var enige i resultatet.
Flertallet kom til at “MONOLITTEN” manglet særpreg fordi ordet vil bli oppfattet som en angivelse av tittelen på Vigelands skulptur. Den særegne kulturelle posisjonen til verket innebærer at tittelen/navnet er kjent som noe annet enn et særlig kjennetegn for en varetype.
Mindretallet var ikke enige i at “MONOLITTEN” er så uløselig knyttet til Vigelands verk at tittelen overstiger den generiske betydningen av selve ordet. Det forelå derimot manglende særpreg fordi merket var søkt registrert for vareklassen “monumenter (ikke av metall)”. Gjennomsnittforbrukeren vil derfor oppfatte ordmerket “MONOLITTEN” som “rent beskrivende for varens art og egenskap, ved at det angir at monumentet er en monolitt.”
En annen grunn til at varemerket ikke kunne registreres, var at det kunne forveksles med tre andre registrerte varemerker. Registrering ville derfor være i strid med varemerkeloven § 4, som forbyr registrering av varemerker dersom det foreligger fare for forveksling.
Samlet sett viser sakene at særlige hensyn gjør seg gjeldende ved vurderingen av om det kan gis en enerett til et åndsverk når vernetiden har utløpt, dersom det er tale om et åndsverk av helst spesiell kulturell verdi. Terskelen vil være høy for å hindre konkurransefordeler og begrensning i allmennhetens utnyttelse. Etter de ovennevnte sakene kan mye tyde på at for eksempel kommunens søknader om å registrere Edvard Munchs malerier, blant annet “Skrik” og “Vampyr”, som varemerker (sakene har stått i bero til de ovennevnte sakene blir avgjort), trolig ikke vil bli godkjent. Videre vil åndsverk som er så kjente som for eksempel “MONOLITTEN” vanskelig ha tilstrekkelig særpreg til å registreres som varemerker, ettersom folk flest forbinder ordet med kunstverket.