Ulovlig statsstøtte til Fiat, mens Starbucks slipper unna
Selskapene hadde inngått forhåndsprisingsordninger, såkalte APA-er (Advance Pricing Agreements), med henholdsvis Nederland og Luxembourg, og spørsmålet var om disse avtalene ga selskapene en ulovlig gunstig skattebehandling.
Statsstøtteforbudet har til hensikt å sikre den frie konkurransen innenfor EØS-området. Det foreligger ulovlig statsstøtte dersom fem kumulative vilkår er oppfylt. Det må være gitt (1) støtte av (2) medlemsstatene eller av statsmidler, som (3) begunstiger enkelte foretak eller produksjoner av enkelte varer, som (4) kan virke konkurransevridende og som (5) påvirker samhandelen mellom avtalepartene.
For å vurdere om det foreligger ulovlig gunstig skattebehandling skal de skattemessige byrder selskapet har blitt undergitt sammenlignes med den skattemessige byrden som følger av anvendelse av de normale skattereglene i den nasjonale lovgivningen.
I Starbucks-saken knyttet APA-en seg til hvordan royalty fra et britisk søsterselskap skulle prises for skatteformål i Nederland. I Fiat-saken hadde et finansieringsselskap i Fiat-konsernet i Luxemburg inngått en APA med luxembourgske skattemyndigheter om hvordan inntekter fra internlån ytt til andre selskaper i Fiat-konsernet rundt om i Europa skulle prises for skatteformål.
Retten fant at konserninterne transaksjoner som ikke skattlegges i tråd med armlengdeprinsippet vil utgjøre en fordel som innebærer ulovlig statsstøtte dersom denne fordelen også anses som selektiv. Dette gjelder uavhengig om eller hvordan medlemstatene har regulert internprising i nasjonal rett. Retten slår fast at medlemsstatene må gis en skjønnsmargin ved sin anvendelse av armlengdeprinsippet, men det er uklart hvor denne grensen for skjønnet går. Under vurderingen av om en konsernintern transaksjon er markedsmessig og innenfor armlengdeintervallet, slår retten fast at det er resultatet av internprisingen som er avgjørende for om det foreligger en fordel. Det avgjørende er ikke hvilken metode som er benyttet for å fastsette internprisen.
Da EU-kommisjonen ikke hadde klart å påvise at APA-en mellom Nederland og Starbucks ledet til at Starbucks ble skattlagt for lavt, kom retten til at Starbucks ikke ble gitt en fordel og følgelig at selskapet ikke hadde mottatt ulovlig statsstøtte. Når det gjaldt APA-en mellom Luxembourg og Fiat, fant retten at Fiat hadde mottatt en fordel ved at de konserninterne lånene ikke ble priset på markedsmessige vilkår. Retten fant at denne fordelen også var selektiv fordi det foreligger en presumsjon om at fordeler som gis individuelt også er selektive. Fordi både Fiat- og Starbucks-saken reiser prinsipielt viktige statsstøtterettslige spørsmål, er det ventet at begge sakene vil bli anket inn for EU-domstolen.
Dommene gir ingen grunn til å tro at EU-kommisjonen vil bremse ned på sitt arbeid med å forhindre at multinasjonale konsern inngår gunstige avtaler med medlemsstater om internprising. Tvert imot, dommene gir ny giv til EU-kommisjonen for å vurdere medlemsstatenes praksis i disse sakene. Retten skal behandle andre lignende statsstøttesaker der blant annet Apple og Amazon er involvert og hvor det for Apples vedkommende er krevd tidenes største tilbakebetalingskrav på 13 milliarder euro. Basert på dommene i Fiat- og Starbucks-sakene er utfallet for Apple og Amazon fortsatt åpent.