Høyesterett fastslår at det ikke er krav om begrunnelse av innsigelser mot entreprenørens sluttoppstilling.

Høyesterett avsa nylig en dom (HR-2020-228-A) hvor det ble fastslått at det ikke er krav om at «innsigelser» til entreprenørens sluttoppstilling begrunnes. For å unngå at innsigelsene går tapt, er det likevel et krav om at innsigelsene må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides, slik at en normalt forstandig entreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas. Dommen avviker fra synspunkter i juridisk teori, hvor enkelte har antatt at det er et krav at man angir grunnlaget som begrunner avvisning av entreprenørens krav.

Hele dommen fra Høyesterett kan leses her.

Dommen er av sentral betydning ettersom det i alle entreprisekontrakter basert på NS-standardene er regler om at innsigelser til entreprenørens sluttoppstilling må fremsettes innen en bestemt frist (normalt to måneder). Dersom innsigelsene ikke fremsettes innen fristen går de tapt, dvs. at byggherren eller hovedentreprenøren må betale det entreprenøren eller underentreprenøren har krevd i sluttoppstillingen, selv om det ikke underliggende sett er grunnlag for kravet. På denne måten skal sluttoppgjørsreglene bidra til at man får avklart partenes posisjoner på en effektiv måte kort tid etter at arbeidene er ferdigstilt.

I saken som var til behandling i Høyesterett stod tvisten mellom en hovedentreprenør (Skanska Norge AS) og underentreprenøren (HTG AS). Kontraktsforholdet var regulert av NS 8415. Saken gjaldt tvist om sluttoppgjøret etter utførelse av grunnarbeider i forbindelse med oppføring av administrasjonsbygg og verksted for Bybanen i Bergen. Etter at arbeidene var ferdigstilt, oversendte underentreprenøren HGT på vanlig måte en sluttoppstilling med sluttfaktura, jf. NS 8415 punkt 33.1. Skanska leverte sin tilbakemelding til sluttoppstillingen innen to-måneders fristen i NS 8415 punkt 33.2. Skanskas tilbakemelding inneholdt en talloppstilling med overskriften «Innsigelse mengdeavregninger…», hvor HGTs totale mengdekrav på kr 43,6 millioner var inndelt i tre kategorier, betegnet som henholdsvis: «Andel godkjent», «Andel avvist» og «Andel ikke ferdigbehandlet». I kolonnen «Andel ikke ferdigbehandlet», var det oppført beløp som til sammen utgjorde kr 28,6 millioner.

HGT gjorde prinsipalt gjeldende at Skanskas tilbakemelding på sluttoppstillingen ikke oppfylte kravene til fristavbrytende innsigelser etter NS 8415 punkt 33.2, og anførte i denne forbindelse at avslaget måtte begrunnes og at det ikke kunne gis et «betinget avslag» hvor mottakeren i realiteten ikke tar selvstendig og endelig stilling til kravet. HGT fikk medhold i lagmannsretten om at Skanskas innsigelser var bortfalt (dissens 4-1).

Skanska anket saken til Høyesterett og fremholdt at det ikke var noe krav til begrunnelse. Videre anførte Skanska at kravet til innsigelse var oppfylt når entreprenøren gir tilkjenne uenighet eller motforestilling mot sluttoppgjøret på en slik måte at en alminnelig, forstandig entreprenør vil forstå at sluttoppstillingen ikke kan anses akseptert i sin helhet, noe Skanska mente å ha gjort i denne saken.

Nærmere om Høyesteretts vurderinger

Det sentrale tolkningsspørsmålet for Høyesterett var hvilke krav som skal stilles til «innsigelser» i NS 8415 punkt 33.2. I bestemmelsens annet ledd står det:

«Er ikke annet avtalt, skal innsigelser hovedentreprenøren har mot sluttoppstillingen eller krav han har mot underentreprenøren i forbindelse med kontrakten, fremsettes innen betalingsfristen. Innsigelser og krav som hovedentreprenøren har fremsatt tidligere, skal gjentas overfor underentreprenøren innen fristen dersom de opprettholdes.»

Ved tolkningen tok Høyesterett utgangspunkt i tolkningsprinsippene som gjelder for NS-standardene. For slike kontrakter må det foreligge «sterke grunner» for å fravike ordlyden, jf. Rt-2010-1345 Oslo Vei avsnitt 59.

Førstvoterende uttalte deretter at en naturlig forståelse av ordlyden «innsigelser» er at underentreprenørens sluttoppstilling må bestrides innen to-måneders fristen, slik at man «utvetydig tar stilling til sluttoppstillingen.» Det ble videre påpekt at en «ren beklagelse eller mishagsytring vil ikke være tilstrekkelig.» Det samme har også tidligere vært lagt til grunn i lagmannsrettspraksis.

Når det gjaldt spørsmålet om hvor detaljert innsigelsene må være, ble det uttalt at man må kunne «identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides» og at målet er «å få avklart det totale mellomværendet mellom partene».

Høyesterett kunne imidlertid ikke se at det kunne oppstilles noe krav om begrunnelse. Et slikt krav kunne ikke utledes direkte fra bestemmelsens ordlyd, og av hensyn til de forholdsvis brutale konsekvensene av at innsigelsene ikke blir ansett som fremsatt – at kravet går tapt, måtte man være svært forsiktig med å innfortolke et slikt krav uten en klar forankring. Lest i sammenheng med blant annet de øvrige bestemmelsene i NS 8415, konkluderte Høyesterett med at det måtte anses som et bevisst valg at man i punkt 33.2 ikke hadde inntatt et krav om begrunnelse, slik man har i flere andre bestemmelser i den samme standardkontrakten.

Når det gjaldt Skanskas innsigelser til HGTs sluttoppstilling uttalte førstvoterende at formuleringen «Andel ikke ferdigbehandlet» isolert sett kunne trekke i retning av at Skanska ikke i tilstrekkelig grad tok stilling til sluttoppstillingen. Høyesterett kom likevel til at formuleringen måtte leses i sammenheng med innsigelsesbrevet og den forklarende teksten i talloppstillingen, som var likelydende for «Andel avvist» og «Andel ikke ferdigbehandlet». I den forklarende teksten fremkom det nemlig at Skanska mente at målebrevene ikke var dokumentert i henhold til kontrakt, men at Skanska hadde videreformidlet kravene til byggherren og at Skanska ville godskrive HGT i samme utstrekning som byggherren godkjente kravene overfor Skanska. Avslutningsvis var fremkom det videre at Skanska mente at det ble gitt en innsigelse på kravene som ikke var godkjent av byggherren.

Etter Høyesteretts syn var det klart at Skanska tok stilling til kravene og bestred alle krav som ikke var eksplisitt akseptert, på en slik måte som var tilstrekkelig til at HGT måtte forstå at kravene ikke var godkjent. Høyesterett kom dermed til at Skanskas innsigelser oppfylte kravene i NS 8415 punkt 33.2, og lagmannsrettens dom ble derfor opphevet. I dommen ble det også understreket at det ikke var noe i veien for at det i en innsigelse gis opplysning om at kravene likevel kan bli akseptert hvis nærmere angitte betingelser inntrer – typisk at entreprenøren likevel vil godkjenne kravet dersom det blir akseptert av byggherren.

Betydningen av dommen

Frem til nå har det til en viss grad vært uklart hvilke konkrete krav som stilles til utformingen av innsigelser til sluttoppstillingen. Det har derfor ofte vært vanlig å kommentere de enkelte kravene i sluttoppstillingen for å sikre at innsigelser og krav ikke går tapt. Dommen slår imidlertid fast at det ikke er nødvendig å begrunne eller på annen måte angi grunnlaget for avvisningen. Det er tilstrekkelig å avvise kravene såfremt det fremgår hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides.

Normalt vil det likevel være i begge parters interesse å få nærmere klarlagt hva uenigheten mellom partene går ut på, i den grad dette ikke allerede er avklart. Som Høyesterett også påpeker kan en begrunnelse av innsigelsene bidra til å lette kommunikasjonen mellom partene og effektivisere etterfølgende tvisteløsning. Etter vårt syn vil det derfor normalt være fordelaktig å begrunne innsigelsene til sluttoppstillingen, selv om dette ikke er et krav for å forhindre at innsigelsene går tapt.