Avviklingen av LIBOR er fortsatt forventet å skje ved utløpet av 2021. Med et nytt årsskifte rett bak oss nærmer denne datoen seg raskt. Hva innebærer dette for aktører i det norske lånemarkedet?

Den 16. januar 2020 publiserte Bank of England sammen med det britiske finanstilsynet (FCA) og arbeidsgruppen for Sterling Risk Free Rates en rekke dokumenter med prioriteringer og milepæler for 2020 med hensyn til avviklingen av LIBOR. Hovedbudskapet i publikasjonene er at innsatsen må økes betydelig for å forberede avviklingen av LIBOR ved utløpet av 2021. Det er med andre ord all grunn til å forvente at LIBOR ikke lenger vil eksistere i 2022.

For det norske markedet har Norges Bank som kjent nedsatt en arbeidsgruppe for å se på alternativer for NIBOR og denne arbeidsgruppen har anbefalt en reformert versjon av NOWA (Norwegian Overnight Weighted Average) som alternativ til NIBOR. Selv om det er en forventing om at likviditeten i NIBOR etter hvert vil falle, foreligger det ennå ikke noe forslag om å avvikle NIBOR. Det er derfor foreløpig grunn til å anta at det er avviklingen av LIBOR (og ikke NIBOR) som i første omgang vil få konsekvenser for det norske lånemarkedet.

Med hensyn til LIBOR har enkelte markeder, herunder derivatmarkedet, kommet et godt stykke på vei med overgangen fra LIBOR til såkalte risikofrie referanserenter (RFR) som erstatning for LIBOR, mens det i lånemarkedet hittil har vært lite utvikling. I publikasjonen av 16. januar 2020 fra Bank of England og FCA ble det blant annet flagget en forventing om at det ikke utstedes nye lån basert på sterling LIBOR etter tredje kvartal 2020. Hvis markedet tilpasser seg dette, går sterling LIBOR i praksis mot en snarlig avvikling allerede nå i 2020.

I følge Loan Market Association (LMA) har markedet i London og USA den siste tiden sett enkelte eksempler på låneavtaler som istedenfor LIBOR baserer seg på en variant av RFR som referanserente, men de fleste nye låneavtaler som inngås, baserer seg fortsatt på LIBOR. Mange låneavtaler inneholder mekanismer for å kunne gjøre endringer i fastsettelsen av referanserenten med lavere stemmeflertall blant långiverne enn det som ellers kreves (2/3 flertall i stedet for enstemmighet). Det er imidlertid svært få avtaler som inneholder såkalte «hardwire» endringsbestemmelser, hvor låneavtalen fastsetter en alternativ referanserente ved forhåndsavtalte ‘trigger events’ som for eksempel bortfall av LIBOR.

Vår oppfatning er at tilnærmet alle norske låneavtaler som gir adgang til å trekke lån i britiske pund eller amerikanske dollar, inneholder henvisning til LIBOR som referanserente. Selv om enkelte av disse inneholder mekanismer for at låntaker og enkelte långivere kan bli enige om å endre til en annen referanserente, er det få eller ingen avtaler som inneholder et forhåndsavtalt alternativ til LIBOR. Avviklingen av LIBOR vil, for dette store antallet låneavtaler, medføre at den delen av renten som relaterer seg til bankens innlånskostnad, må beregnes manuelt for hver renteperiode.

I lys av det store antall låneavtaler som omfattes, vil dette neppe være gjennomførbart i praksis, og resultatet vil være at det i løpet av de neste to årene må inngås endringsavtaler til disse låneavtalene, hvor långiver og låntaker må bli enige om en alternativ referanserente til LIBOR. Dette reiser en rekke spørsmål og utfordringer, herunder hvilken alternativ referanserente som skal benyttes, hvilket samtykkekrav som gjelder i låneavtalen ved slike endringer, hvorvidt endring av referanserenten påvirker prisingen av lånet for øvrig, hvem som skal dekke kostnadene ved endringene og hvordan referanserenten i låneavtalen henger sammen med referanserenten i en eventuell rentesikring av lånet.

En ting er i hvert fall sikkert: Det blir spennende å se hvilke alternativer til LIBOR som markedet utvikler i 2020, og hvordan overgangen skal håndteres for allerede inngåtte avtaler.

  • Publisert: