IPR & TMT Q4 2018

OPPHAVSRETT

RiksTV vs. TONO – Årelang strid om klareringsansvar avgjort av Høyesterett

Etter en seks år lang rettsprosess ble tvisten mellom TONO og RiksTV avgjort av Høyesterett i november 2018. TONO fikk medhold i at RiksTV, gjennom sin distribusjon av TV-signaler til norske abonnenter, ble ansett for å tilgjengeliggjøre musikkverk som var inkludert i sendingene. Avgjørelsen kan betydning for plasseringen av vederlagsansvaret for bruk av opphavsrettsbeskyttede verk i TV-sendinger.

RiksTV hevdet at det var kringkasterne (TV-kanalene) som hadde ansvaret for å klarere rettighetene til musikkverkene for distribusjon i Norge, slik det har vært langvarig praksis for i bransjen. RiksTV hevdet også at deres distribusjon ikke kunne anses som en egen tilgjengeliggjøring av musikken i TV-sendingene: RiksTV ytet kun teknisk bistand for kringkasternes tilgjengeliggjøring av TV-signalene. TONO hevdet imidlertid at kanalene ikke hadde klarert rettighetene for distribusjon i Norge, og at RiksTV dermed måtte bli ansvarlig overfor rettighetshaverne for den tilgjengeliggjøringen RiksTV står for av verkene i det norske TV-nettet.

Høyesterett kom til at RiksTV hadde en selvstendig kommersiell rolle i distribusjonen av musikkverkene, fordi RiksTV setter sammen et nytt audiovisuelt produkt i sine kanalpakker. Abonnentene betaler til RiksTV for å få tilgang til innholdet i de programbærende TV-signalene. Ifølge Høyesterett innebærer dermed RiksTVs abonnentsordning en selvstendig tilgjengeliggjøring av programinnholdet for allmennheten, og dermed et ansvar for RiksTV for å klarere bruken av opphavsrettslig beskyttet materiale.

Med grunnlag i Høyesteretts avgjørelse har TONO ifølge mediene nå varslet erstatningskrav mot TV-distributører for tilgjengeliggjøring av musikkverk flere år tilbake i tid. Kravene vil sannsynligvis være på flere titalls millioner kroner, ifølge TONOs uttalelser i pressen.

Dersom musikkverkene hadde vært klarert for distribusjon i Norge av kringkasterne, ville rettighetshaver ikke hatt krav på ytterligere vederlag fra RiksTV. Hvorvidt kringkasterne faktisk hadde klarert verkene, samt betydningen dette eventuelt får for erstatningsutmålingen, vil få betydning i en eventuell senere erstatningssak.

Avgjørelsen kan leses her.

EU-domstolen: Ikke nødvendigvis fritak for ansvar for fildeling ved delt internett

Rettighetshaveren til en lydbok krevde erstatning fra en abonnementseier som ble beskyldt for å ha delt en lydbok på internett. Abonnementseieren nektet skyld, og viste til at også hans foreldre hadde adgang til internettabonnementet som ble benyttet for fildelingen. Dermed kunne det ikke, ifølge eieren, utelukkes at andre enn han selv hadde delt filen, og han måtte derfor frikjennes.

EU-domstolen kom til at det ikke var i samsvar med opphavsrettsdirektivet at nasjonal rett fritok for ansvar for opphavsrettskrenkelser hvor delingen skjer fra en IP-adresse som flere benytter. En slik nasjonal ordning ville ført til at rettighetshavere hadde vært uten sanksjonsmuligheter i slike tilfeller.

EU-domstolen uttalte at dersom nasjonal rett hadde lagt til rette for at man kunne holdt eieren av abonnementet ansvarlig for krenkelsen, ville hensynet til rettighetshaverne vært tilstrekkelig hensyntatt. En annen mulighet var, ifølge domstolen, nasjonale regler som tillater f.eks. domstolene å pålegge utlevering av bevis som kan si noe om internettbruken i et delt internett på tidspunktet for den aktuelle krenkelsen.

Norske bevissikringsregler og plikten for enhver til å fremlegge bevis som er relevante for rettssaker er i samsvar med EU-domstolens forutsetninger. I tillegg kan det være aktuelt med medvirkningsansvar for abonnementseieren etter åndsverkloven. Avgjørelsen vil derfor neppe føre til endringer av rettstilstanden i Norge.

Avgjørelsen kan leses her.

EU-domstolen: Smak beskyttes ikke av opphavsretten

Den 18. november 2018 avgjorde EU-domstolen at smak ikke har opphavsrettsbeskyttelse etter Infosoc-direktivet. Bakgrunnen var en tvist om smaken av den nederlandske osten “Heks’nkaas” med Crème Fraîche og urter var beskyttet som åndsverk.

For at det skal foreligge et opphavsrettslig beskyttet åndsverk etter direktivets artikkel 2-4 må frembringelsen må være “original”. Beskyttelsen er forbeholdt frembringelser på det kunstneriske, litterære og vitenskapelige området (Bernkonvensjonen artikkel 2 nr. 1). Opphavsretten beskytter ikke “ideas, procedures, methods of operation or mathematical concepts as such” (jf. bl.a. C-406-10 (SAS Institute)).

Særlig på bakgrunn av det sistnevnte kom EU-domstolen til at det gjelder et krav om at et “verk” må kunne identifiseres tilstrekkelig presist og objektivt for å være beskyttet som åndsverk. Ettersom smaken av matvarer i all hovedsak er basert på subjektive sanse- og smaksopplevelser, foreligger ingen mulighet for å identifisere smaken tilstrekkelig presist og objektivt. Det er heller ikke mulig å identifisere smak med tekniske midler som er tilgjengelige i dag. Derfor kan ikke smaken av matvarer, herunder ost, være beskyttet som åndsverk etter Infosoc-direktivet.

Avgjørelsen kan leses her.

EU-domstolen: Opphavsrettskrenkelse også på varelageret

Den 19. desember 2018 tok EU-domstolen stilling til omfanget av spredningsretten i artikkel 4 i Infosoc-direktivet. Innehaver av en butikk solgte klær og tilbehør med rockemusikkmotiver som innebar både varemerke- og opphavsrettskrenkelser. I tillegg til å tilby varene for salg i butikken, oppbevarte han tilsvarende eksemplarer av varene på et lager et lite stykke unna butikken. Spørsmålet i saken var om spredningsretten i artikkel 4 i Infosoc-direktivet også kommer til anvendelse for varer oppbevart på varelageret. Forutsetningen var at de oppbevarte varene faktisk var ment for salg. Domstolen fant at dette var tilfellet. Dermed innebar både salget av varene i butikken og oppbevaringen av varene på lageret en krenkelse av rettighetshaverens enerett etter Infosoc-direktivet artikkel 4.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

PATENTRETT

Høyesterett: Ikke tvungent verneting i tvister om etterfølgende erverv av patenter

Den 16. november 2018 avsa Høyesterett (i avdeling) en prinsipiell avgjørelse om patentlovens regler om tvungent verneting.

Sakens bakgrunn var at Aker BioMarine i september 2017 saksøkte Rimfrost med krav om overføring av patenter og patentsøknader. Søksmålet ble anlagt ved Oslo tingrett under henvisning til reglene om tvungent verneting i patentloven § 63 (1) nr. 1 og nr. 4. Rimfrost mente at disse reglene ikke kom til anvendelse, og ba om at saken skulle henvises til Rimfrosts hjemting ved Søre Sunnmøre tingrett.

Ifølge patentloven § 63 (1) er Oslo tingrett tvungent verneting i de fleste typer patentsaker, herunder i saker om gyldighet, patentinngrep og tvangslisens. Tvisten for Høyesterett gjaldt om Aker BioMarines søksmål falt inn under bestemmelsens alternativ nr. 1: “søksmål angående retten til en oppfinnelse som det er søkt om patent på” eller alternativ nr. 4: “søksmål angående (…) overføring av patent, jf. § (…) 53”.

Høyesterett kom til at begge alternativer materielt sett er avgrenset til søksmål om oppfinnerrett (søksmål om hvem som har/hadde retten til å inngi patentsøknad). Alternativ nr. 1 gjelder søksmål som anlegges på søknadsstadiet, mens alternativ nr. 4 gjelder søksmål som anlegges etter patentmeddelelsen. Søksmål om etterfølgende erverv av patenter og patentsøknader, slik som Aker BioMarines søksmål, faller derimot utenfor begge alternativer. Dermed var underinstansenes avgjørelser var korrekte og Aker BioMarines anke måtte forkastes.

Som begrunnelse viste Høyesterett særlig til lovens system, i tillegg til dens ordlyd og historikk. Høyesterett fant en rød tråd mellom lovens §§ 17-18 (som gjelder tvist om oppfinnerrett på søknadsstadiet) og vernetingsregelen i § 63 (1) nr. 1, samt en rød tråd mellom §§ 52-53 (som gjelder tvist om oppfinnerrett etter patentmeddelelsen) og vernetingsregelen i § 63 (1) nr. 4.

Begrunnelsen skiller seg noe fra underinstansenes avgjørelser, hvor det ble lagt enda større vekt på formål og reelle hensyn. Det ble der særlig vist til at hensynene bak reglene om tvungent verneting typisk slår til i tvister om oppfinnerrett, men ikke i tvister om etterfølgende erverv av patenter og patentsøknader. Førstnevnte gruppe tvister angår vilkårene for meddelelse av patent og dermed patentrettslige spørsmål, mens sistnevnte gruppe tvister ikke skiller seg særlig fra tvister om rettigheter til formuesgoder i sin alminnelighet.

Avgjørelsen kan leses her.

Wiersholm representerte Rimfrost i saken.

MARKEDSFØRINGSRETT

Ny lov om forretningshemmeligheter på høring

Den 26. november 2018 sendte Justisdepartementet et forslag til en ny lov om vern av forretningshemmeligheter på høring. Hovedformålet med lovforslaget er å gjennomføre EU-direktiv 2016/943. Ifølge Justisdepartementet viderefører lovforslaget i stor grad gjeldende rett, men på enkelte punkter utvides vernet, bl.a. ved at det gjøres enklere for innehaveren av forretningshemmeligheten å håndheve sine rettigheter.

Lovforslaget har bl.a. til hensikt å klargjøre hvilke sanksjoner og tiltak som kan benyttes mot rettsstridig utnyttelse av forretningshemmeligheter. På samme måte som tidligere vil sentrale sanksjoner være dom med forbud mot utnyttelse, tilkjennelse av vederlag/erstatning for inngrep, midlertidig forføyning og ileggelse av straff. I tillegg vil domstolene kunne ilegge pålegg om ulike tiltak som kan avbøte virkningene av foretatte inngrep og vanskeliggjøre fremtidige inngrep. Slike tiltak kan f.eks. være pålegg om tilbakekall av varer fra handelen, endring av varer, ødeleggelse av varer eller av dokumenter og gjenstander som inneholder forretningshemmeligheten og utlevering av varer til innehaveren av forretningshemmeligheten.

Høringsfristen er 15. februar 2019.

Høringsnotatet og lovforslaget er tilgjengelig her.

Annonsører og nettverk holdes ansvarlige for influencere

Medietilsynet og Forbrukertilsynet overleverte 2. oktober 2018 en skisse til etiske retningslinjer mot uheldig kroppspress i sosiale medier til barne- og likestillingsministeren. Aktørene som berøres, nemlig influencere, nettverk og annonsører, har mulighet til å komme med innspill til disse.

Det fremgår av retningslinjene at det er annonsørene som bruker influencere til å drive markedsføring på sosiale medier som har hovedansvaret for at influencerne overholder disse. Ansvaret innebærer ikke bare en veiledningsplikt, men også krav til kontroll av at retningslinjene overholdes. Det følger allerede av praksis fra lagmannsretten at annonsører har et visst ansvar for influenceres markedsføringstiltak, men ansvaret konkretiseres ytterliggere i retningslinjene. For eksempel skal det ikke spres uriktige eller udokumenterte påstander om kropp og helse.

For å håndheve de etiske retningslinjene skal det opprettes et faglig utvalg for påvirkningsmarkedsføring som skal behandle klager og brudd på disse.

I forbindelse med arbeidet har Forbrukertilsynet også nylig kartlagt regelverket for markedsføring av skjønnhetsprodukter og –behandlinger og utarbeidet en oversikt.

Midlertidig forføyning: JALLA JALLAXXXXXX i strid med markedsføringsloven § 25

11. november 2018 tok Oslo tingrett til følge krav om midlertidig forføyning om at brusprodusenten O. Mathisen AS forbys å selge, distribuere eller markedsføre mineralvann under navnet JALLA JALLAXXXXXX.

Bakgrunnen for saken var O. Mathisens salg av mineralvann med sitronsmak under varemerket JALLASPRITE. Etter flere forlikstilbud samt søksmålsvarsel fra Coca-Cola Company, som hevdet at bruken innebar et inngrep i deres varemerke SPRITE, opplyste O. Mathiesen at navnet på mineralvannet skulle endres til JALLA JALLAXXXXXX. Navneendringen ble utført både ved påklistring av nye etiketter over de gamle, samt ved ny produksjon av flasker og etiketter. Saken fikk mye medieoppmerksomhet, og Coca-Cola gjorde det klart at de ikke ville akseptere en slik omgåelse hvor navnet SPRITE fremstod som sensurert av seks X-er.

I tingretten fikk Coca-Cola ikke medhold i kravet om midlertidig forføyning når det gjaldt salg av brus under varemerket JALLASPRITE. Det forelå ikke sikringsgrunn fordi salget av JALLASPRITE-flasker i all hovedsak var stanset og flaskene hentet tilbake fra butikkene. Det forelå heller ikke sikringsgrunn der JALLASPRITE var tildekket av nye etiketter, fordi det bare var marginal fare for at etiketten ville bli skrapt bort.

Retten kom imidlertid til at krav var sannsynliggjort og at sikringsgrunn forelå knyttet til bruken av JALLA JALLAXXXXXX. Bruken var i strid med kravet til god forretningsskikk i markedsføringsloven § 25. I vurderingen la tingretten vekt på sakens historikk og konkrete uttalelser i media fra O. Mathisen om at X-ene skulle erstatte hver bokstav i SPRITE. Dette tilsa at O. Mathisen strategisk benyttet konflikten som en mulighet for publisitet på bekostning av Coca-Cola som ble fremstilt som den store og “lite rause” aktøren.

Videre kom retten under tvil til at det forelå sikringsgrunn. Til tross for at O. Mathisen er en liten aktør på markedet, ville bruken av varemerket JALLA JALLAXXXXXX kunne påføre “ubotelig skade” på Coca-Colas varemerke og påbegynne en degenereringsprosess. En økonomisk kompensasjon ville ikke rette opp en slik svekkelse av varemerket. Vilkårene for midlertidig forføyning var dermed oppfylt. Avgjørelsen kan tyde på at aktørenes størrelse har liten betydning i vurderingen av inngrep i immaterielle rettigheter, ettersom også mindre aktører kan tenkes å gjøre uopprettelig skade på andres varemerker. Kjennelsen er anket av O. Mathisen.

Avgjørelsen kan leses her.

MEDIERETT

EMD: Forbud mot lenking til ærekrenkende ytringer er i strid med ytringsfriheten

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) tok i saken Magyar Jeti v. Ungarn nylig stilling til spørsmålet om ansvar for lenking til ærekrenkende ytringer på internett. Bakgrunnen for saken var at en ungarsk nyhetsportal var blitt dømt for videreformidling av ærekrenkende ytringer. Nyhetsportalen hadde ikke gjengitt eller formidlet de ulovlige ytringene gjennom sin artikkel, men gjennom en lenke til ytringene i et videointervju på You-Tube. EMD kom etter en helhetsvurdering til at domfellelsen krenket nyhetsportalens ytringsfrihet. I vurderingen la EMD blant annet vekt på viktigheten av bruken av hyperlenker som ledd i den frie informasjonsutveksling på internett, samt at pekerpublisisten har liten eller ingen kontroll over lenkens innhold, som kan endres over tid.

Dette betyr ikke at det er fritt fram å lenke til ulovlige ytringer, slik som ved fildeling av åndsverk. Avgjørelsen gjelder ærekrenkelser spesifikt. Et av EMDs vurderingskriterier var dessuten hvorvidt pekerpublisisten visste at lenkens innhold var rettstridig. Avgjørelsen er slik sett i tråd med tidligere avgjørelser avsagt om lenking til åndsverk.

Avgjørelsen kan leses her.

PERSONVERN

Bergen kommune risikerer gebyr på 1,6 millioner kroner

Datatilsynets varsel om overtredelsesgebyr kom som følge av en hendelse hvor filer med brukernavn og passord til over 35 000 brukere i Bergen kommune hadde ligget tilgjengelig for elever og ansatte i grunnskolen. Ved å logge seg inn på skolens ulike informasjonssystem kunne elever, ansatte eller administrator på skolen få tilgang til personopplysninger om andre elever og ansatte.

Datatilsynet vurderte at sikkerheten i innloggingssystemet var for dårlig og at dette hadde resultert i at personopplysninger om 35 000 personer (flesteparten barn) ble eksponert, deriblant vurderinger av enkeltelevers prestasjoner. Datatilsynet la i vurderingen vekt på at Bergen kommune ikke hadde etablert tofaktorautentisering ved innlogging i systemet, selv om kommunen hadde kunnskap om at dette burde tas i bruk.

Datatilsynet har sendt et foreløpig varsel og Datatilsynet vil ikke fatte vedtak før Bergen kommune har fått uttale seg i saken.

Les mer på Datatilsynets nettsider her.

Overføring av personopplysninger til Storbritannia

Det er for tiden stor usikkerhet rundt Brexit og hvilke følger Brexit vil få for virksomheter som overfører personopplysninger til og fra Storbritannia.

Datatilsynet har publisert en artikkel som skisserer hvordan overføring av personopplysninger til Storbritannia vil kunne gjennomføres i lys av de ulike scenarioene for Brexit.

Hvis det kommer på plass avtale mellom Storbritannia og EU innen 29. mars 2019 vil overføring til Storbritannia gjennomføres på samme måte som overføring til resten av EØS. Bedrifter vil ikke trenge å gjøre noe, utover å inngå databehandleravtaler, der hvor dette kreves. Det samme vil også gjelde hvis Storbritannia beslutter å stoppe Brexit og ikke trekker seg ut av EU. Den politiske avtalen mellom Storbritannia og EU legger også opp til at Storbritannia i overgangsperioden, dvs. frem til 31. desember 2020, vil anses som et “adekvat tredjeland”. EU-Kommisjonen vil bestrebe seg på å få på plass en beslutning om tilstrekkelig beskyttelsesnivå. I så fall vil overføring av personopplysninger til Storbritannia i overgangsperioden kunne gjøres på bakgrunn av denne beslutningen og bedrifter vil ikke trenge et annet overføringsgrunnlag.

Hvis det ikke kommer på plass avtale mellom Storbritannia og EU innen 29. mars 2019, vil Storbritannia ikke lenger være en medlemsstat i EU og regnes som et tredjeland. Det betyr at overføring av personopplysninger til Storbritannia må skje på basis av overføringsgrunnlagene i kapittel V i personvernforordningen. Det mest aktuelle overføringsgrunnlaget vil være EUs standardkontrakter.

Les mer på Datatilsynets nettsider her.