Høyesterett har i en fersk dom (HR-2020-257-A), Swissmarine, slått fast at forsikringsavtaleloven § 8-6 ikke er "absolutt preseptorisk" i sjøforsikring ved sikredes insolvens.

Forsikringsavtaleloven («FAL») § 8-6 inneholder en spesialregel om foreldelse av direktekrav mot ansvarsforsikringsselskap. Direktekrav mot norske P&I-assurandører, som med tilstrekkelig klarhet har fraveket denne bestemmelsen i forsikringsvilkårene, kan dermed foreldes etter reglene i foreldelsesloven som i Swissmarine. Høyesterett fant det ikke nødvendig å ta stilling til om det var foreldelsesloven §§ 3 og 10 eller § 9 som kom til anvendelse, men løste saken etter en konkret vurdering av når skadelidte hadde tilstrekkelig «kunnskap» om det faktiske grunnlaget for erstatningskravet.

Gjennom forsikringsavtaleloven fra 1989 («FAL») gis det vide muligheter for direktekrav mot skadevolders ansvarsassurandør. For de fleste forsikringsavtaler er disse reglene ufravikelige. I sjøforsikringsavtaler er det imidlertid adgang til å fravike FAL slik at assurandøren beskyttes mot direktekrav, jf. FAL § 1-3 c). Alle sjøforsikringsselskaper i Norge har benyttet denne muligheten gjennom å innta såkalte «pay-to-be-paid»-klausuler og generelt fastsette at FAL ikke gjelder for forsikringsavtalen. Det er imidlertid et viktig unntak fra muligheten til å fravike FAL når sikrede (den angivelig skadevolder) blir «insolvent», jf. FAL § 7-8. I slike tilfeller kan skadelidte likevel kreve erstatning direkte fra assurandøren. Det har lenge vært avklart at et direktekrav er et selvstendig krav hvor foreldelse må avbrytes særskilt, jf. Rt. 1997 s. 7.  Det har imidlertid vært uavklart hvorvidt spesialregelen om foreldelse i FAL § 8-6 faller inn under unntaket for ansvarsforsikring i FAL § 7-8 og således er en tvingende bestemmelse.

Høyesterett har nå avklart at FALs spesialregel om foreldelse kan fravikes i sjøforsikring selv om sikrede (den angivelige skadevolder) er insolvent. Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at Skuld hadde fraveket FAL § 8-6 med «tilstrekkelig klarhet» i sine forsikringsvilkår.

Partene var for Høyesterett enige om at foreldelse av direktekravet ikke var regulert av foreldelsesbestemmelsen i Skulds regler, og foreldelsesloven kom derfor til anvendelse.

Høyesterett fant det ikke nødvendig å ta stilling til om det er foreldelsesloven §§ 3 og 10 eller § 9 som gjelder i slike tilfeller. «Kunnskap» om det faktiske grunnlaget for erstatningskravet står sentralt for når foreldelsesfristen begynner å løpe etter de aktuelle bestemmelsene, og saken ble løst etter en konkret vurdering av når slik «kunnskap» forelå.  Bl.a. uttalte førstvoterende at kapteinens forklaring måtte ha vært av sentral betydning for vurderingen av om ansvar forelå, og dermed også for om et direktekravssøksmål mot Skuld ville kunne føre frem. «Kunnskapskravet» ble derfor ikke ansett oppfylt før datoen for fremleggelsen av kapteinens forklaring, som medførte at foreldelse ikke forelå – uavhengig av om det ble bygget på FEL §§ 3 og 10 eller § 9..

Swissmarine gir avklaring på at norske sjøforsikringsassurandører kan fravike foreldelsesbestemmelsene i FAL § 8-6 gjennom sine forsikringsvilkår når sikrede (angivelig skadevolder) er insolvent. Foreldelse kan da bli vurdert etter foreldelsesloven – slik som i Swissmarine. En skadelidt som har et direktekrav må da forholde seg til bestemmelsene i foreldelsesloven og ikke FAL. Tidspunktet for kunnskap om ansvarsgrunnlaget kan bli avgjørende for når fristen begynner å løpe. Fastsettelsen av tidspunktet er skjønnsmessig og innebærer en usikkerhet. Denne usikkerheten medfører at det i praksis søkes avtaler med P&I-assurandøren om forlengelse av foreldelsesfristen. Hvis P&I-assurandøren ikke går med på slik forlengelse, bør skadelidte gjøre fristavbrytende tiltak i god tid før foreldelsesfristen løper ut basert på «tilstrekkelig kunnskap» som utgangspunkt for fristen. Som Swissmarine viser, er «kunnskapsvurderingen» svært skjønnsmessig.

Se dommen fra Høyesterett her.