Kongen har i statsråd i dag sanksjonert en ny lov om forretningshemmeligheter med flere endringer av betydning for virksomheter i Norge.

Å beskytte konkurransesensitive opplysninger mot konkurrenter og andre uvedkommende har blitt viktigere og viktigere i næringslivet. Et effektivt rettslig vern av forretningshemmeligheter er derfor av stor betydning for norske virksomheters konkurranseevne. En forretningshemmelighet er typisk fortrolige opplysninger om virksomhetens drifts- og forretningsforhold, knowhow og teknologiske opplysninger, f.eks. den lille detaljen som gjør at et produkt er bedre eller mer effektivt enn konkurrentens. Forretningshemmelighetsvernet kan benyttes både som et alternativ og supplement til virksomhetens vern av immaterialrettigheter generelt. Ved å ha et effektivt rettslig vern for resultatene av nyskapning, legges det også til rette for økt innovasjon og rettferdige konkurranseforhold i markedet.

Forretningshemmelighetsloven gjennomfører EU-direktiv 2016/943 i norsk rett og erstatter reglene om vern av forretningshemmeligheter i markedsføringsloven og straffeloven. Den nye loven viderefører og samler mange av de tidligere reglene om vern av forretningshemmeligheter og tar også opp i seg praksis knyttet til disse.

Definisjonen av “forretningshemmeligheter” – § 2

Forretningshemmelighetsloven inneholder en ny legaldefinisjon av “forretningshemmeligheter” i § 2. Denne klargjør reglenes anvendelsesområde. For at en opplysning skal anses som en forretningshemmelighet, må opplysningen a) være hemmelig, b) ha kommersiell verdi fordi den er hemmelig, og c) innehaveren må ha truffet rimelige tiltak for å sikre hemmelighold, jf. § 2 første ledd. Definisjonen er hovedsakelig sammenfallende med vilkårene for at noe tidligere skulle regnes som en “bedriftshemmelighet” etter markedsføringsloven § 28, men med et noe annet språklig uttrykk. Alminnelige erfaringer og ferdigheter som en arbeidstaker har tilegnet seg under et ansettelsesforhold, utgjør derimot ikke en forretningshemmelighet, jf. § 2 annet ledd.

Når foreligger det et “inngrep” – §§ 3 og 4

Loven benytter uttrykket inngrep som en fellesbetegnelse for urettmessige handlinger i strid med vernet av forretningshemmeligheter. Det skilles i loven mellom tre ulike inngrepshandlinger: Tilegnelse, bruk og formidling av forretningshemmeligheter. Det må dessuten dreie seg om en “urettmessig” handling, jf. § 3. I § 4 oppstilles det også forbud mot tilvirkning, markedsføring, omsetning, innførsel, utførsel og lagring av varer som vedkommende visste eller burde ha visst utgjør inngrep i en forretningshemmelighet.

Håndheving og sanksjoner – §§ 5–11

Loven oppstiller også nye, mer detaljerte regler om håndheving av inngrep i forretningshemmeligheter.

Lovens § 5 gir innehaveren av forretningshemmeligheten mulighet til å få forbudsdom mot inngriperen, og bestemmelsen gir i tillegg retten adgang til å avsi dom for medvirkning og forberedelser til inngrep. Bestemmelsen bygger på tilsvarende regler i immaterialrettslovgivningen for øvrig. Retten gis også adgang til å avsi en tidsbegrenset forbudsdom der dette er hensiktsmessig, jf. § 5 tredje ledd.

Domstolene gis i § 6 adgang til å gi pålegg om at dokumenter eller gjenstander som inneholder forretningshemmeligheter skal ødelegges eller utleveres. For varer som gjør inngrep i en forretningshemmelighet, kan retten gi pålegg om at varene skal tilbakekalles, endres, fjernes fra handelen, ødelegges eller utleveres, jf. § 6 annet ledd. Bestemmelsen er ny og innebærer at innehaverens mulighet til å håndheve inngrep i sine forretningshemmeligheter styrkes.

Retten kan videre gi inngriperen rett til fortsatt bruk av forretningshemmeligheten mot rimelig vederlag til innehaveren dersom a) inngriperen har vært i aktsom god tro, b) et rettslig forbud eller påbud vil påføre inngriperen uforholdsmessig skade, og c) vederlag til innehaveren fremstår som en rimelig løsning, jf. § 7.

Inngriperen kan etter § 8 pålegges å betale det av følgende alternativer som er mest gunstig for innehaveren: a) vederlag som tilsvarer en rimelig lisensavgift, b) erstatning for skade som følge av inngrepet, eller c) vederlag som tilsvarer inngriperens vinning. Bestemmelsen tilsvarer den tidligere markedsføringsloven § 48b. Til forskjell fra det som gjelder etter bestemmelsene om vederlag og erstatning i immaterialrettslovgivningen, gir ikke § 8 innehaveren rett til å kreve vederlag tilsvarende det dobbelte av en rimelig lisensavgift ved forsettlige og grovt uaktsomme inngrep.

Inngrep i forretningshemmeligheter var tidligere straffbart ihht. straffeloven §§ 207 og 208. I realiteten videreføres disse bestemmelsene i den nye lovens §§ 9 og 10, herunder unntaksbestemmelsen som fulgte av markedsføringsloven § 48 sjette ledd om pliktstridig handling i tjeneste- eller tillitsvervforhold.

Domstolene kan i dom som avgjør realiteten i en inngrepssak også pålegge inngriperen å dekke utgifter til formidling av informasjon om dommen, for å avbøte følgene av inngrepet og for å forebygge nye inngrep, jf. § 11. Liknende regler finnes i blant annet patentloven § 59b, varemerkeloven § 59a og designloven § 41b.

Interaktive workshops

Wiersholm vil i tiden fremover invitere til interaktive workshops om den nye forretningshemmelighetsloven. Carl Emil Bull-Berg, Lars Kristian Skantze og Hans Erik Johnsen vil redegjøre nærmere for loven, hvilken betydning endringene kan få for norske virksomheter, svare på spørsmål og diskutere praktiske problemstillinger knyttet til dette. Ta kontakt dersom dette er interessant for din virksomhet.

  • Publisert: