Høyesterett avsa 4. mai 2021 dom (HR-2021-953-A) i den mye omtalte Mortensrud-saken. Dommen er den første av flere saker som verserer for Høyesterett, hvor temaet er kommunens kompetanse til å fastsette rekkefølgekrav i medhold av plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 10.

I saken hadde Oslo kommune stilt som rekkefølgekrav at en del av en tursti måtte være oppgradert og opparbeidet før midlertidig brukstillatelse kunne gis for et boligprosjekt på Mortensrud. Fylkesmannen i Oslo og Akershus – nå statsforvalteren i Oslo og Viken – stadfestet vedtaket etter at utbyggeren hadde klaget.

Spørsmålet for Høyesterett var om fylkesmannens vedtak var ugyldig fordi det bygget på en uriktig tolkning av plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 10, eller fordi det forelå myndighetsmisbruk i form av utenforliggende hensyn eller vilkårlig skjønnsutøvelse.

Et flertall på tre dommere mente at fylkesmannen hadde tolket loven feil og at vedtaket derfor var ugyldig. Flertallet uttalte at med mindre kommunen selv har til hensikt å utføre det aktuelle tiltaket, kan kommunen “bare oppstille rekkefølgebestemmelser for å dekke reelle behov som utløses eller forsterkes av utbyggingen, eller for å avhjelpe ulemper denne fører til.” Det er ikke i seg selv tilstrekkelig at infrastrukturtiltaket anses formålstjenlig eller ønskelig hvis tiltaket ikke står i en slik sammenheng med det nye prosjektet at det er berettiget å kreve at utbyggingen gjennomføres i en bestemt rekkefølge. Flertallet la dermed klare føringer på hvordan plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 10 skal tolkes.

Ifølge flertallet hadde fylkesmannen lagt til grunn en for vid forståelse av plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 10. Særlig ble det vist til at det “ikke [er] adgang til å gi rekkefølgebestemmelser for å ivareta mer generelle behov og målsettinger, slik kommunen synes å legge til grunn”. Vedtaket var dermed ugyldig som følge av feil lovforståelse, og lagmannsrettens avgjørelse ble opphevet.

Mindretallet på to dommere var mer tilbakeholdne med å overprøve fylkesmannens vurdering av lovens vilkår. Etter deres oppfatning vil det være vanskelig å skille vurderingen av om et rekkefølgetiltak er “nødvendig” fra vurderingen av hvilke rekkefølgetiltak som er “ønskelige ut fra et visst politisk syn på utviklingen i kommunen”. Mindretallet nøyet seg derfor med å vurdere en eventuell omgåelse av loven som et utslag av myndighetsmisbruk i form av utenforliggende hensyn, og fant ikke grunnlag for å konstatere at det hadde forekommet myndighetsmisbruk i den konkrete saken.

Dermed skjerper Høyesterett kommunens adgang til å pålegge private utbyggere rekkefølgekrav. Vi antar at føringene om hvordan loven skal forstås, vil få sentral betydning i de kommende sakene hvor spørsmålet skal behandles.

Nyhetsbrev og invitasjoner